S/Y Havild på vei mot det karibiske hav

På vei over Atlanteren

Reisebrev 9 Atlanteren, pos N27.16 W45.07, 17. mai. 
 

Dagen opprant med nok en squall, mannskapet ut av køyene og på dekk i hu og hast! Feiret deretter kl 0800 17.mai med flaggheis og Champagne. Var i går halvveis til Azorene 1138Nm kl 2200UTC. I dag 1200UTC 1069Nm=1980km igjen til Azorene etter 8døgn og 8timer i havet, med vindreininger blir det nok vel 2100km. Dersom det ikke har vært lite vind og motorkjøring har det hele tiden vært skarp kryss med livet på skrå. Vi savner virkelig en slør med bra vind mot mål. Vel, seiling er seiling som vår routing- og værmann Aksel trøster oss med når vi har vært oppgitte over lite vind. I beste fall er vi på Azorene etter 16 døgn, sannsynligvis 17-18døgn, dvs ca 24.-27.mai. Vi passer på at Annika, av Espen kalt, ”vår lille prinsesse” får masse ”tornerosesøvn”. Vi tror hun har det bra, hun har fått Havilds svenske gjesteflagg hengt opp i fiskestangen, da smilte hun og var som vanlig glad. Neste brev kommer når vi har ca 600Nm til mål, da vet vi mer om vær, ankomst etc

Hilsen

Bossmaster and crew

-----------------------------------------------------------------

Start på tilbaketuren - Avreise fra St. Marten, Karibien.

                                                    Atlanteren, pos N21.33 W52.32, 13. mai.

Nå er det alvor etter mange late dager og moro på St.Marten. Spinnaker bar var fast samlingssted for skandinaverene ved bruåpning kl 1730 hver dag, happy hour etc. Videre var  Sunset Beach og solnedgang bare en opplevelse. Bl.a. henge i gjerdet bak flyene når de tok av på flyplassen. Etter en prøve bak en American Airlines ble det absolutt mer heftig bak en 767 med fire motorer fra Air France. Resultatet ble bl. a. at brillene forsvant til havs! Det var bare å oppsøke opptikeren neste dag. Etter en laber start med lekke dieselkanner fra bananrepublikken Venezuela måtte vi gå til havn for å fylle om, rengjøre etc. Kom da i gang en dag etter planen søndag 8.5. Vi har nå vært ute i havet i 5 dager, utseilt distanse 679 Nm iflg. logg, 1550 Nm  igjen til Azorene iflg GPS. Vi valgte å seile øst om Rumbline som er korteste veg Azorene. Det vil si at vi har valgt lengre veg i håp på mer gunstig vind og mindre nedbør, håpet var å seile på et høytrykk som er etablert på 40W.

Vi har slitt med lite vind og derav mye motorkjøring, i alt 55 timer. Nå har vi begrenset med fuel, herav kun seil selv hvor lite vind det måtte bli. Fikk imidlertid vind i går kveld og har siden seilt mot WP N24 W48 hvor vi vil være om vel 2 døgn. I den lette vinden vi har på 6-8 Kn er vi fornøyd med fart på 5-6 Kn. Vi har fått en lett start, noe det nye mannskapet er fornøyd med da de har fått tid til å bli kjent med båten, styring, reveliner, skjøter etc. Skipperen er dog mer utålmodig da vi i beste fall vil bruke 17 døgn til Azorene. Imidlertid har vi det bra, alle trives med hverandre, gjøremålene går av seg selv osv. Det er hevdet av Espen at skipperen ( også kalt ”bossman”, en lokal variant fra St. Marten) gjør forskjellsbehandling om bord!? Det hevdes at Annika slipper unna med kortere vakter osv. Skipperen innrømmer at han liker Annika veldig godt.  ”Bossman” blidgjør imidlertid Espen med en humle (øl) eller to hver dag for å oppveie denne eventuelle forskjellsbehandlingen

Torstein

---------------------------------------------------------------------------    

                                                                                                                        Rapport fra Trinidad og Venezuela - nordover i karibien

17. april. 2005, Antigua,

Nå er det skipperens time for reisebrev nr.7 i kortversjon.

Karnevalet i Trinidad var en fantastisk opplevelse, spesielt wainingen med de lokale jentene! Etter mannskapsbytte i Trinidad hvor Sveinung og Rudolfo kom om bord seilte vi sammen med Tomba først til lepardøya som brått ble fraflyttet i 1964 etter at Trinidad ble selvstendig. En spesiell øy med tomme hus, nonnekloster og hospital, kirkegård etc. Vi seilte videre om natten til Los Testigos, holdt godt fra land grunnet piratvirksomhet. En fantastisk øy, faktisk min favorittøy i Karibia. Grillet hummer på land, møtte en Argentinsk spartansk utstyrt båt som hadde vært på tur i 7 år. Bl.a. var gummibåten uten bunn, de slapp å bli frastjålet noe utstyr. Seilte videre til øya Coche, denne også en spesiell øy hvor det syntes som at tiden hadde stått stille på østsiden av øya, på vestsiden turistmaskin! Seilte så til Puerto La Cruez. Herfra dro vi på en fantastisk tur til verdens høyeste fossefall Angel Falls med bil, småfly og elvebåt. Sveinung og Rudolfo dro deretter hjem. Jeg reiste sammen med Per til Georgetown, British Guyana. Et spesielt land og folk. Mye søppel og fattigdom, hasardiøs bilkjøring osv. Her ble vi robbet en sen nattetime på veg hjem.Vi ble fortalt at det bare er nordmenn som kan finne på å gå hjem en sen nattetime. Når selv innfødte kvinner blir robbet midt på dagen var dette å utfordre alle ranerne. 

Etter bunnsmøring og polering var det klart for å seile nordover. Tomba seilte mot Cuba, jeg måtte til Martinique for garantireparasjoner. Mye motvind/motstrøm, sjøvann i dieselen, defekte dyser, et slit opp til Grenada og deretter Martinique for reparasjon. Levde på cola og kjeks, våken i 2 etapper a ca 60 timer.

Etter 9 dager på Martinique seilte jeg videre til St. Pierre nord på Martinique, her lå norske Ida for anker. Neste morgen videre Rosau på Dominica, hvor tyske Jan kom om bord. Så til  Les Saintes som viste seg å være en nydelig øy. Herfra seilte vi videre sammen med Marita. Deretter videre til Pigeon Bay, Guadaloupe. Leide bil, igjen en nydelig øy, utrolig vegetasjon på vestsiden. Fottur til toppen av Sofriere, 1467 m. Deretter til Antigua, English Harbour, mange norske båter. Seilte deretter til vestsiden av Antigua, Green Island. Neste dag over til Barbuda, Cocco Rief. Snorkling, inn til Godrington for å  sjekke ut, et utrolig tettsted, kan bare oppleves. Ut fra frafall på 2 av mannskapet for overfarten til Azorene besluttet jeg å droppe Monserrat og St. Kitts for å få bedre tid i St. Marten. Seilte til St. Barts, tidligere svensk koloni, nå fransk. Alt var dyrt her, alle store yachtene ankrer her i jule-og nyttårshelgen.

Klargjør nå båten, Annika fra Stokholm og Espen fra Oslo kommer er nå kommet ombord. Mange skandinaviske båter her som forbereder overfarten. Hektisk natteliv for den som ønsker!? Beach party for alle skandinavere i kveld lørdag 30.4. Søndag 1. mai på Sunset Beach, hang i gjerde rett bak startpunktet til de store flyene. Gøy, men briller og solbriller  forsvant på havet rett bak oss, dyr moro! Vi er snart klar avreise, men alle butikker er stengt mandag 2. mai da man flytter fridagen dersom 1.mai faller på en helgedag! Marita seilte i dag tidlig til Bermuda hvor de får om bord et mannskap.

Vi er nå kommet til 4. mai. Vi starter overfarten lørdag 7. mai sammen med mange norske og svenske båter, Ilmoro De Venezia, Con Amore, Nefertiti, Night og  Athene. Mare, Fossekallen og Ariel seiler via Bermuda.Wild Bird og Ida seiler i morgen. Glad seilte for 12 dager siden og vi håper bare at de er i utkanten av et kraftig lavtrykk som råder vest for Azorene.

Neste reisebrev blir når vi er midtvegs over til Azorene.

Torstein     

TOBAGO & TRINIDAD   3.2.2005

Etter en natt med vinden rett i trynet og motorkraft ankom vi Charlotteville  på nordenden av Tobago. Visstnok Tobagos nest størst by,  skjønt by er vel å ta rimelig hardt i. En bank var ikke å oppdrive på denne siden av øya så gutta ble sendt ut på ekspedisjon  for å oppdrive den lokale valutaen TT dollar. 3 timer på buss senere fant vi noen fyrer stinne av cash hos Lydas  med en kaldt Carib i hånden sammen med nylig ankomne atlanterhavsfarer og andre seilere. Det gikk som det pleier å gå. Bokstavelig talt noen fuktige timer senere ( det styrt regnet hele kvelden ) var det igjen dinghy balansekunst tilbake til Havild.  Lyda var en snill gammel dame  og eier av byens minste vannhull praktisk plassert i minst mulig gåavstand fra dinghybrygga. Når hun utover kvelden ble for sliten til å servere ølen selv var det bare å gå å forsyne seg selv. Vi ble glad i henne.

Er det en ting vi kommer til å huske fra Tobago  så er det regn, for det var stort sett det det gjorde der. Hva gjør langturseilere når det regner? Enda mindre enn de vanligvis gjør. Mye boklesing, mye henging i salongen….og stort sett ikke så mye mer. Regntiden er vanligvis over i slutten av desember.. Det var den definitivt ikke i år ( finnes det normalt vær noen steder lenger?) 

Vi forlot Charlotteville til fordel for Anse Bateau  litt lenger øst. Der ble det dykking for de som driver med slikt. Så tilbake til Charlotteville  hvor vi en kveld fikk med oss det lokale trommeorkesteret i full utfoldelse. Hvor mange medlemmer det hadde varierte alt etter hva man fant aa dunke på: trommer, bambusstokker, felger med mer. 

Per Arnes opphold var over for denne gang og så var vi bare 6 stykker igjen ombord

Vi forlot Charlottville medlitt tungt hjerte – et utrolig kult sted bare man fikk  tilbrakt litt tid der. Nedover langs vestkysten ( i pøsregn selvfølgelig) fikk vi besøk av selskapsyke delfiner så lenge lekte seg foran baugen.

 Ankeret ble droppet i Store bay – den litt mere  turistifiserte delen av Tobago. Her fantes ingen dinghy brygge så etter hvert som svellet øket inne på stranden ble det en større og større utfordring å komme seg tørrskodd i land. Regner forsatte ( vi klager ikke, bare fastslår fakta!) men vi fant fort ut at verdens beste pina colada ble servert på Coco Resort så en del regn ble observert fra dype sofaer med  en drink i hånden.

Mer dykking ble det også. Denne gangen med Tobagos mest berømte svenske. Dessverre var ikke sikten det den er kjent for å være her nede ( regnet sin skyld igjen…) så opplevelsen var ikke hel som for ventet.  

Vegard forlot oss tilfordel for jobbsøking og så var det bare 5 stykker igjen om bord.

Vi flyttet oss noen hundre meter lenger nord til Pigeon  point hvor vi lå godt beskyttet bak Buccoo reef. Her var det både strand ( men det regnet jo hele tiden så hva skulle vi med den…), bar og dinghy brygge, selv om den nesten tok livet av den lille lakserosa hadde de ikke vært foren snarrådig tysker som hindret den fra å bli klemt i hjel under trappen da tidevannet begynte å stige.

Om den noen gang sluttet å regne? Joda, 2 dager før Tonje og Nicholas sin avreise kom den gule tilbake, og vi var ikke sene om å innta beachen. Vi leide tom solsenger! Så dro også de to tilbake til det kalde nord og på ankomstfronten kunne vi  plusse på en stk finne, Lotta.

Så var det på tide å flytte på seg igjen. Etter råd fra vår lokale venn ( vennskapet startet ved at vi dregget på båten hans!)  ble det dagseilas i stedet for nattlig så vi lenset i strålende vær (!!) 65 mil inn til Scotland bay, Trinidad. På veien sørget vi for middag og plukket opp en 4 kg Dorado.  

Scotland bay var en nær naturen opplevelse med fugleliv og fryktinngytende apebrøl.

  Det er bare så  synd at de ikke har helt det samme forholdet til å holde naturen ren her nede. Selv om det ikke fantes bebyggelse i bukten var strandlinjen tilsølt med store mengder søppel. Trist. Den store høydaren for undertegnedes del var morilden. Aldri har jeg sett så mye av det. Nattbading ble virkelig en opplysende opplevelse.

Nå ligger i Peak marina,  Chuagaramas. Her er det store senteret for alt som har med båter å gjøre. Vi ligger til brygge og det er lenge siden sist. Alle er ganske så glade for å kunne komme og gå som de vil uten å måtte forholde seg til dinghytransportlogistikk. Her blir vi til over karnevalet. Så langt har skipperen stått for den store testingen av det lokale nattelivet mens vi andre har tatt for oss av mer urbane goder som kjøpesentre og kino.

Birgitte

Godt Nyttår fra Mystique!! 08.01.2005
 

Etter Martinique reiste vi til øya Bequia som ligger rett syd for St. Vincent,Her har vi ligget utenfor Port Elisabeth i Admirality Bay i en uke og har feiret julaften her. Rune fra Tromsø har mønstret på og han skal være med sydover og kanskje nordover også.

Bequia har i flere år vært samlingspunkt for de fleste skadinavene som seiler i området rundt jul da Marianne, en norsk kvinne som har bodd der siden 80-tallet, inviterer til Gløggselskap hvert år.

Så på juledagen sa vi til en taxisjåfør at vi skulle til Why Knot ,som hun blir kalt her nede, satt vi oss på lasteplanet på bilen hans og han kjører oss til Why Knot Avenue, en liten veistubb oppe i fjellet. Der var det samlet litt over 100 seilere fra Sverige, Danmark, Finland og Norge til Gløgg og pepperkaker. Det er et hyggelig selskap hvor man kan utveksle erfaringer med de som har vært ute en stund og få tips om gode steder man bør besøke. Det er også en fin måte å bli kjent med folk på og kanskje få seg plass på en båt videre.

Etter noen timer hos Mariann setter vi kursen mot havnen igjen hvor vi blir sittende å drikke Pinacolada i strandkanten mens vi ser på solnedgangen. Utpå kvelden drar vi på julaften-barbeque på stranden, går rundt den lakserøde dinghyen til Havild og synger kjente julesanger som ¨Så gjør vi så når vi øser vår båt¨ og ¨Deilig er dinghyen¨. Etter strandfesten drar vi inn til P. Elisabeth for å delta i gatefesten utenfor Penthouse, den hotteste klubben i byen (for øvrig også den eneste). Der blir det dancing ut i de små timer, Torstein sover (tenker ifølge han selv) en time inntil en husvegg under Per Arnes oppsyn før han på nytt kaster seg inn i festen og han er som vanlig den siste tilbake på båten.

Første juledag spiser vi tidlig frokost og møter Anders og Christina for å reise på øytur. Vi besøker en del utsiktspunkter, noen fantastiske laguner og drar til et lite privat skilpadde senter. Mr. King har drevet Bequia Turtle Shelter i over 10 år, her holder han på med oppdrett av skilpadder etter at bestanden rundt Bequia har sunket drastisk de siste årene pga. utbredt jakt og fiske med garn. Her så vi skilpadder i alle størrelser, fra nyfødte på størrelse med et kredittkort til en 8 år gammel greenshell turtle som var over en meter lang og en halv meter bred. Det var et lærerikt besøk hos en ildsjel og jeg vil anbefale et besøk på det sterkeste.

Vi bestemmer oss etter hvert for å reise sydover til en liten øyguppe i Grenadinene som heter Tobago Kays. Vi seiler forbi St. Vincent på veien, en av de mindre utbygde øyene i Karibien. Øya har høye fjell og få lett tilgjengelige strender og det er visstnok grunnen til at det er såpass lite hoteller og turisme.

Tobago Kays er 4 små øyer som ligger midt i havet, men er kjent som en av de fineste havnene i Karibien, de ligger skjult bak to enorme rev og selv om det blåser kraftig og er høye bølger kan man ligge helt i ro inne i lagunen eller mellom de små øyene.

Med en gang man kommer inn til lagunen kommer det en eller flere lokale selgere som tilbyr hummer, fisk, frukt etc. Vi kjøper 7,5kg hummer for ca. 400nkr og får den levert ferdig kokt i båten på ettermiddagen, maten smakte utrolig godt og vi hadde fortsatt mat igjen til å lage fiskesuppe med hummer dagen etter. Vi tilbringer noen dager der med mye snorkling på revene, god mat og noen ekspedisjoner på øyene.

Byen Clifton på Union Island ligger ca. 1 time unna Tobago Kays og vi seiler dit for å fylle vann og handle inn mat og drikke til nyttårsaften. Clifton er en liten by med god stemning, en del franskmenn har bosatt seg på øya i de senere årene og en familie har åpnet en liten delikatesse butikk rett ved havnen. Den har godt utvalg av skinker, oster og selvfølgelig franske viner og er veldig populær blant langturseilere. Vi kjøper røkelaks, patéer og et lammelår som vi skal ha i nyttårshelgen. På kvelden går vi på Lambis restaurant, der har de et steelband som spiller ekstremt høyt og en limbo forestilling som overgår det meste av spanske og greske grisefester. Det var litt moro og litt slitsomt, så etter maten går vi på en av de lokale barene, drikker et par øl og hører på reggea musikk for å roe ned. Rune snakker med OJ, den lokale frisøren, om å kjøpe noen cd’er og vi blir med ham til frisørsalongen for å høre på et lite utvalg. Frisørsalongen er et lite skur på størrelse med en Moelven brakke, veggene er dekket med bilder av reggea og rap musikere, et lite stereoanlegg og en barberstol. Vi blir sittende en stund, men når han vil ha 250nkr for en hjemmebrent cd sier vi takk for oss og rusler tilbake til baren.

Dagen etter seiler vi opp til Mystique, det er mye vind og vi får en liten match med Marita 2, en norsk Beneteau Oceanis 47.3. Vi leder en stund, men til slutt tar de oss igjen og vinner hårfint.

Mystique er bedre kjent som kjendisøya her nede, Mick Jagger, Pierce Brosnan og David Bowie er blant beboerne på øya og vi hadde båten til Eric Clapton liggende rett utenfor oss i havnen.

På kvelden kommer Lotta og Jonas, to finner vi har blitt kjent med om bord og vi tar en liten tur på Basils Bar, det mest kjente utestedet på øya. Der blir vi sittende sammen med Ulstein familien som seiler rundt i Oleanna, en nydelig 73ft skonnert. Vi blir som vanlig sittende til de stenger og drar så tilbake til båten for å runde av kvelden.

31. Desember kommer og vi spiser en sen lunsj med røkelaks, eggerøre, medbrakt Svolværpostei og patéer. Tonje og Birgitte hopper i sjøen og drikker Champagne mens de dupper i vannskorpa. Nyttårsaften kommer og vi drar på Firefly, en utrolig behagelig bar og et veldig eksklusivt hotell, der tar vi en øl og nyter utsikten over bukten med alle båtene før vi drar ned til Basils for selve nyttårsfesten. Vi drikker champagne på stranden og det blir dansing og moro til morgengry.

1.Nyttårsdag er uten hopprenn, men men vi går en tur på øya, spiser lammelår og går tidlig til sengs. Vi drar en liten tur innom Mayreau, hvor vi blir liggende å rulle en natt før vi igjen drar til Clifton for å bunkre. Kursen settes så mot Grenada hvor vi skal tlbringe noen dager.

Grenada var en av de Karibiske øyene som ble hardest rammet av orkanen Ivan for ca. 4mnd siden. Det var mange dødsfall og nesten 90 prosent av husene mistet takene. Tusenvis av båter ble blåst over ende og ødlagt. Øya har alltid vært kjent som orkansikker og var ikke forberedt på en storm av den størrelsen, nesten alle havneanleggene ble totaltskadet og turistene forsvant nesten over natten. Gjenreisningen av husene pågår for fullt og Marinaene er i full gang med å reparere anlegg og båter. Allikevel er befolkningen positive og jeg må for egen del si at Grenada er en av de hyggeligste øyene så langt på turen.

5. januar ble Nicholas vekket med bursdagsang og blåbærpannekaker, vi kjøpte noen mangrove østers av en lokal selger og drakk hvitvin og spiste disse før vi satt kursen mot hovedstaden St. George. Vi dro på bytur for å handle litt og se på byen som er i gammel kolonistil. På kvelden feiret vi bursdagen til Nicholas på en hyggelig restaurant og var innom en liten bar med noen utrolig hyggelige folk. Nicholas måtte spille trommer mens de andre sang bursdagsang og gutta i baren spanderte en runde.

Dagen etter reiste vi ned til Prickly Bay for å skaffe noen reservedeler og for å se på noen av marinaene som ble hardest rammet av Ivan. Her er vi ennå da det blåser sydøstlig vind og det vil for oss som skal til Tobago si midt i trynet. Heldigvis er det meldt mer nordøstlig vind i de nærmeste dagene så vi regner med å reise i løpet av morgendagen.

Nicholas

Karibiske vinterdager 22.12.2004

Solen skinner, det er 30 varmegrader i lufta selv om det blåser 20 knops vind og vi seiler nedover kysten fra Rodney Bay mot Marigot Bay. Ombord i båten blir noen Carib (lokalt øl) åpnet og alle hygger seg. Livet er hardt ;-) Etter å ha tilbrakt én uke i Rodney Bay på St. Lucia er alle ganske slitne. Vi har vært med på Street party (Jump-up), grill parties og bar runder hver dag

Siden sist har båtens mannskap økt med 2 personer, Tonje og Nicholas fra Oslo, og er nå oppe i 8 pers., trangt vil man kanskje tenke, men når man kan kunsten å hygge seg er ikke dette noe stort problem.

Etter ankomsten har vi deltatt på alle festlige arrangementer som har dukket opp, være seg fredagenes lokale street party, ARC`ens grillfest, kjente ølmerkers beachparty eller de lokale bar rundene. Det har vært en  morsom uke, men vi har funnet ut at det nå er det på tide å bli litt mer kjent med øya St. Lucia.Vi bestemmer oss for å sette kursen for Marigot Bay og deretter en liten by som heter Soufriere.

Marigot Bay er en liten bukt med noen få hyggelige restauranter og hoteller og ellers bare ro og fred, den ligger helt beskyttet fra vær og vind bak en liten holme med palmer og en liten sandstrand. Vi ankrer opp i bukta og blir øyblikkelig overfalt av lokale selgere i småbåter som vil selge oss alt fra bananer til kokosnøtthatter og t-skjorter. Vi kjøper til slutt noen overprisede bananer av Noel, en kar som padler rundt stående på et surfebrett med bananene liggende rundt bena.

På kvelden er vi på jazz og country-reggea konsert på en av de lokale sjappene og det blir en sen kveld med mye dansing. Vi blir liggende noen dager og fordriver tiden med snorkling og avslapping.Vi besøker Soufriere på ettermiddagen og finner en søvnig liten by med noen tusen innbyggere. Byen ligger rett under to vulkaner, Petit Piton og Anse Piton, som tårner opp over byen som to grønne geletopper.

På kvelden oppdager vi at det lukter ganske vondt ute på ankringsplassen vår og legger noe urettmessig skylden for lukten på nabobåten vår, en tysk katamaran. Dagen etter får vi forklart at navnet Soufriere kan oversettes til ¨Sulfur in the air¨ eller svovel i luften og at lukten kommer fra de to vulkanene rett ved. Vi snakker med en av de lokale båtguttene og han organiserer en rundtur i området for oss. Vi besøker de to vulkanene som bekrefter at det er de, og ikke naboen, som har skylden for den vonde lukten, en botanisk have, samme sted som de spillte inn litt av Supermann 2 filmen, og et fossefall som er rikt på mineraler. Vi bader på det siste stedet og er alle enige om at vi føler oss minst 10 år yngre etterpå, noe rastafariene lovet oss i forkant. Vi snorkler på de lokale revene og Tonje har et noe ublidt møte med et sjøpinnsvin og en del brannkorall. Vegard og Nicholas opptrer som lokale leger og Tonje sitter med lime og eddik omslag en del timer, noe som ifølge de lokale skal nøytralisere giften i piggene til sjøpinnsvinet. Dagen etter ser leggentil Tonje ut som om hun har besøkt den dårligste tattoo sjappa i byen, men hun har i hvert fall ikke vondt lenger.

Etter et par dager i Soufriere, reiser vi tilbake til Rodney Bay for å være med på ARC premieutdelingen. Havild får 2.premie i sin klasse og ender til slutt som nummer 8 sammenlagt, noe som er veldig bra når det er over 200 deltakere med i ARC’en. Tonje og Nicholas som seilte med Il Moro di Venezia derimot kommer sist i sin klasse og blir nummer 144 sammenlagt, ikke like mye å juble over. Etterpå blir det selvfølgelig fest, noe vi begynner å bli ganske flinke til.

19. Desember mønstrer en del av  ARC gjengen av. Kalle, Stein Olav og Gustaf reiser hjem til blodslit og vinterstorm. Per Arne mønstrer på og skal være med oss en måned. Vi  bestemmer oss for å reise til Martiniqe, det må utføres noen reparasjoner på båten og heldigvis for Havild har Kirakoulis, firmaet som solgte båten til Torstein, kontor i Le Marin på Martinique. Etter 5000 nautiske mil kommer alle barnesykdommene frem og da er det bra at man fortsatt har tid igjen på garanti perioden. Klokken 8 på morgenen kommer det en hyggelig Bulgarer ombord og setter i gang med reparasjoner, vi setter oss på en buss med kurs for Fort de France, juleshoppingen skal gjøres unna.

Fort de France blir kalt Lille Paris av Martiniquerne, en ganske god beskrivelse siden alle snakker fransk, byen er full av moteforretninger og cafèene serverer Cafè au Lait og Pain au Chocolat. Etter noen timer er vi godt fornøyd med ¨storbylarmen¨ og reiser tilbake til Le Marin, vi spiser en bedre middag og bestemmer oss for å nattseile mot Bequia hvor vi skal feire jul.

Nicholas

--------------------------------------------------------------------------

Ankomst St.Lucia!! 13.12.2004

Etter 18 dager til sjøs ankom vi St.Lucia 09.desember kl 20.30 lokal tid. Det var 6stk. slitne, men svært fornøyde seilere som slang innpå rompunsj på brygga. Nærmeste bar var skumle 30 meter unna slik at det ble et nytt sjøslag før senga.

Vi startet turen over rolig, men økte tempoet da vi så at vi fikk båten til å seile raskt. Kalle er erfaren regatta-seiler og Hammerfest-mann sto for piskingen ;-) "sover du på vakt!", "du - slalom kan du kjøre på fjellet!" etc. fikk oss videre i skumringa.  Sikkerhet var overordnet, men derfra kjørte vi hva remmer og seil tålte. Vi lå lenge og knivet oss oppover mot 1.plassen. Men etter en natt med ca 5-6 squalls (Les:vind og regn som kommer flyvende i små skyer, problemet er at vinden er opptil storm+ styrke). Neste natt mistet vi styringen i kuling vind. Vi brukte 5 timer på reparasjon av rorkvadranten. Det gikk noen banneord til Bavaria akkurat da. Slikt skal ikke skje på en 5 måneder gammel båt.

Vi var også så uheldig seile inn i vår første squall med full seilføring, inkl. 140kvm gennaker i lufta. Den kom så raskt at vi ikke fikk ned gennakeren før vi hadde 45 knop vind=storm. Etter et basketak og meget kraftig krengning i 30 minutter løyet vinden. Vi fikk revet det som kunne reves, og dette reddet nok seilene. Gennakeren ser ut som et lite lappeteppe nå, men er fullt brukbar.

Men det var de mer sjeldne episoder. Stort sett besto turen over av nydelige solnedganger, litt fisking, mye god biff, Backgammon, lange nattevakter, og konkurranse. Vi sjekket hvordan andre båter gjorde det i emails fra ARC. Vi endte til slutt som nr 2. i vår klasse, og som første norske båt over mållinja. Vi er strålende fornøyd med det resultatet.

Etter noen dager med shining av skuta, ølitt alkohol og god mat setter vi nå seil mot naturhavner i St.Lucia, og seiler kanskje over til Martinique slik at Gustaf og Stein får sett litt mer av karibien før de reiser hjem til snøføyka og julefeiring.
Nicholas og Tonje fra Oslos bedre deler ;-) har kommet ombord og blir i første omgang med på en ukes tur rundt St.Lucia. Vi hadde en liten fest i går og den lover godt for moroa fremover.

--------------------------------------------------------------------

ARC starter!

Jeg ankom Las Palmas 12.november en sen kveld. Havild var et flott syn der hun lå med hekken inn mot brygga sammen med 220 andre seilbåter som skal over dammen i regattaen ARC- Atlantic Rally for Cruisers.

Den siste uka har gått med til alt fra innkjøp av seilutstyr, enorme mengder vann og drikke (inkl. livsnødvendige 100 liter vin) klargjøring av båt etc. Dagene har gått i ett fra morgen til kveld. Kveldene er forøvrig preget av happyhour fra kl 20 og utover.. Kapteinen ryktes å ha klippekort i baren.

Onsdag og torsdag ankom Stein Olav, Calle og Gustaf. De har vært kjærkommen hjelp til siste klargjøring av båt. Jeg og Birgitte var ussannsynlig lei av turer på supern++ når det var noe nytt vi trengte. Men vi skal vel ikke klage, turer i 20-25 grader er ok, når jeg leser om snøstorm hjemme :-()

Vi vil prøve å få lagt ut tekst med oppdateringer her på hjemmesiden. I tillegg kan dere følge med alle båtene fra www.worldcruising.com  Her kan dere laste ned kart og se hvordan vi forhåpentligvis flyver over atlanteren. Posisjon oppdateres en gang for dagen. Foreløpig ser det ganske dødt ut der ute, så vi kan få en go treuker i åpent hav..

Vegard

---------------------------------------------------------------------------

Reisebrev  6.

TENERIFE forts.

Om vi ikke fikk gjort hele Tenerife så i hvert fall en god del. Den siste bildagen ble en smule amputert pga dårlig vær.Regn og tåke finnes her og!  I tillegg måtte Havild flyttes. Det ble plutselig litt mye bevegelse i vannmasser og litt for liten avstand til land. Vi hadde en runde rundt på stort sett alt som fantes av kontorer, for å høre om det var mulig å få bryggeplass. Folk var hjelpsomme og henviste oss stadig videre til nye personer som kanskje kunne gi et svar, men resultatet ble omsider  No, Prohibido!  I denne havnen ville de i grunn ikke ha noe med lystbåter å gjøre i det hele tatt.

 Det vi fikk med oss av den største av kanariøyene var høye fjell i flere varianter, ekstremt lokale og provisoriske "surfepuber" , gamle vakre byer, Thor Heyerdals pyramidesenter (han bodde visst her i mange år) og ikke minst Teide nasjonal park med denne toppen på 3700m. Vi var ekstremt heldige med været den dagen vi tilbrakte der. Sol fra skyfri himmel og et spektakulært vulkansk landskap er ingen dårlig kombinasjon.  Vi  kom ikke helt til toppen  ( kun til 3550 moh)  og det falt skipperen litt tungt for hjertet. Det krevde spesiell tillatelse som vi ikke hadde fått tak i.

LA GOMERA

Etter å ha rullet litt for mye de siste to nettene i Los Christianos var vi i grunn rimelig modne for litt mer stabile omgivelser. Og det fikk vi  i San Sebastian, La Gomera etter noen timer motordunking. En hyggelig  havn full av seilbåter,veldig mange av de fra Tyskland og Frankrike.

La Gomera er den nest minste kanariøyene med ca 20 000 innbyggere og ikke fullt så mye turister, men de som finnes er er stort sett tyskere. Hovedattraksjonen på øya er den UNESCOfredede nasjonalparken. Den skulle selvsagt oppleves til  fots. Først bussing deretter knoting for å finne stien og så bar det oppover og oppover gjennom en trang grønn dal og videre inn i trolsk og mosegrodd skog. Nedover igjen ble om mulig enda brattere med steinhogde trapper. Utrolig at de i det hele tatt har klart å gjøre slike områder tilgjengelig for folk. Bra for oss!  Skipperen slet litt med knærne ved veis ende og ymtet frampå om at mannskapet kanskje ikke lenger skulle være turansvarlig...... Så dagen derpå  valgte vi en litt mer behagelig fremkomstmåte: Leiebil. En hvit seat ibiza fikk  bl.a gjennomgå på  skogsveier gjennom parken og på kryss og tvers over hele øya. En franskmann vi traff på La Graciosa sa " Go to Gomera if you like the energy of green" Og grønt er det.

 I en naboboåt  på brygga fantes Frode og Silje som vi nok ser igjen i Karibien. Vi hadde en hygggelig kveld med mye rødvin ombord i "Ariel". Der traff vi også Andreas, tysk dykkeinstruktør som et par kvelder senere tok oss med på Flamencoshow i La Roseta, et gammelt tomatlager gjort om til kultursenter ved hjelp av visse Fred. Olsen forbindelser.

En natt ble tilbrakt for anker med stupbratte fjellsider og solnedgang på vestsiden av øya. Vi kom i snakk med en selskapssyk fisker som skravlet i vei på spansk. På et vis klarer man å føre en slags samtale til tross for vårt svært begrensede ordforråd. Senere prøvde vi  å innfiltrere den tyske kolonien i Valle Gran Rey uten særlig hell. Måneskinn ombord i Havild føltes bedre.

EL HIERRO

Dagen etter ble den store avgjørelsen tatt om å gå til El Hierro, noe vi i utgangspunktet ikke hadde tenkt. 7 timer senere etter en bedagelig seilas ble vi møtt av noe som mer kan kalles en byggeplass enn en marina og tvilen om riktig valg senket seg. Som alltid dukket en mann i uniform opp og heviste oss til ankerplass. Vi dro rett i land ( etter ankerdrammen vel å merke...) for å se an forholdene nærmere. Der kom vi snakk med en tysker i fergekø som mente at vi så absolutt burde vie El Hierro litt tid nettopp fordi det ikke var noenting her. Og han hadde faktisk et poeng der. Kanariøyene er generelt, i hvert fall i visse områder, belastet med litt for mye av alt. El Hierro er unntaket. Her er det 9000 innbyggere  og turistene må du se etter for å finne, mao relativt stor kontrast til storebrødrene lenger øst.  Dagen etter fikk vi tak i leiebil og fikk en runde rundt mer eller mindre hele øya. Vi fikk oppleve en øy som geografisk har mye mer flate partier enn de andre. (Det var litt godt for en østlending og igjen få kjøre over flatmark) I tillegg store områder uten tegn til menneskelig aktivitet og der det fantes, søvnige små landsbyer hvor det virket som det ikke var stort annet å foreta seg enn å sitte i skyggen. Her var det varmt. Ikke for å erte på seg dere som oppholder dere i litt kjøligere områder, men temperaturer nærmere 40 tallet er og blir for varmt! Bilen ble avlevert på parkeringsplasent ulåst med nøkkelen under fotmatten etter instruksjoner fra leiefirmaet. Det sier vel det meste om forholdene her.

I morgen er planen å igjen bevege seg inn på den opprinnelige ruten med destinasjon La Palma.

22.10.2004 Reisebrev 5 

LANZAROTE
Ved avreise Graciosa var planen Fuerteventura, men da klokken nærmet seg solnedgang etter en dag med cruising langs Lanzarotes øskyst var tilværelsen blitt litt for bedagelig så vi satte kurs mot Playa Blanca helt på sørenden av Lanzarote. Her visste vi også at vi ville finne Marit og Nils. Marina Rubicon ble kort og godt beskrevet av Torstein som det flotteste han hadde sett.  Selv om jeg ikke har så mange marinaer på merittlisten har jeg en følelese av å ville være enige i det utsagnet i lang tid framover. Større kontrast til Graciosa kunne vi vel ikke få.Alt av fasiliteter var tilgjengelig, tom såpe i dusjen! Etter ankerdram hos Nils og Marit ble kvelden behørig tilbrakt på marinaens fasjonable fiskerestaurant.

Dagen etter var den store vaskedagen. Havild ren og pen utenpå som inni. Skipperen mente mannskapet fortjente litt hardt arbeid ettersom vi hadde glemt bursdagen hans.....men da arbeidet var overstått ble Marit og Nils invitert på champagne og sangria, så feiring ble det.

GRAN CANARIA
Etter igjen litt revurdering av planer falt Fuerteventura dårlig ut, og vi durte i vei mot Gran Canaria. Vinden kom nemlig aldri så motoren måtte dunke alle 20 timene til ankeret ble sluppet utenfor Anfi del Mar ved Arguineguin sør på øya. Torstein fikk omsider orden på tannlege prosjektet sitt så her skulle vi bli til han igjen kunne smile. Leiv forlot oss her og satte kursen for Norge så nå var vi bare to igjen ombord.

 Anfi del Mar er et leilighetskompleks  bygd av en nordmann med en strand hvis sand  visstnok stammer fra Barbados så dette var ikke småtterier. Likevel føltes det utrolig mye mer riktig å bli servert pappvin hos Erik  i "Alice", en Colin Archer fra Haugesund,enn å få malplassert karibisk sand melllom tærne. Erik hadde tidligere seil jorda rundt og nå skulle han til Karibien. At han hadde mye å fortelle trenger vel ingen tvile på.  Men skipperen ville en tur til Puerto Rico på lørdagskvelden så vi sniffet inn den siste godlukten av trebåt og styrte gummijolla mot land. En kort taxitur senere var det høye paraplydrinker, høye hæler, høy sjekkefaktor, høy musikk ,alt i et kjøpesenter med utesteder i stedet for butikker....

En dag med bil rundt på øya viste at det fantes mer en hoteller og strender. Vi besteg øyas nest  høyeste topp og kunne derifra skue mot Tenerife som faktisk rager 3700 moh!

Vi forlot svømmende tyskere med "Good morning Oslo" hilsner, ferske norske aviser og timeshare selgere til fordel for Mogan litt lenger vest. Like mye turister, men litt mer sjarmerende omgivelser. Havild fikk akkurat  skviset hekken inn til kai mellom baugspyd og fendere. Den norske ketchen "Oleana" på 74 ft tronet ved enden av piren og vi fikk litt senere omvisning av en stolt eier. Og det skulle bare mangle at han var stolt av den båten. Utrolig vakker og velholdt! Vi ser henne mest sannsynlig igjen på Bequi i julen.

TENERIFE
Etter en fin nattseilas  (bl.a med 8,5 knop på bidevind !) kunne vi droppe ankeret ved Los Christianos helt sør på Tenerife. Før innseilingen hadde undertegnede i lang tid stirret undrende på noen båter som aldri kom nærmere. Heldigivs klarte jeg selv  i et lyst øyeblikk å komme opp med forklaringen om at det slettes ikke var båter, men den neste kanariøyen La Gomera jeg sett....Natten er lunefull på havet...

 Los Christianos er enda en plett på jord i pakketuristens vold, i dette tilfellet virker det som om britenen har mest makt. Vi har klart å få en superdeal på bil i tre dager hos "Herman Cars" og skal "gjøre" hele Tenerife. Oppsummering venter i neste reisebrev. Det gjør også La Gomera, da i form av noe mer konkret enn noen fjerne lys i mørket.

Reisebrev 4 - 09.10.2004

OLHAO

Den 14. sept ankom undertegnede og Leiv omsider Olhao etter en lang kjøretur fra Malaga. Der fant vi Havild og Torstein, førstenevnte på utsiden av flytebryggen og sistenevnte ute på tur langs strandpromenaden.

Leiv skal være med til Kanariøyene, og jeg har planer om å ikke hoppe av før Havild inntar de norske kyster for første gang. Planer ble løst formet til at vi skulle fortsette videre langs Algarve kysten før  kursen skulle settes mot Madeira, men etter at værmeldingen viste særdeles gunstig vær for de neste dagene bestemte vi oss for å hoppe i det og dra direkte til  Madeira, dvs Porto Santo, en liten øy rett nord for selve Madeira. Etter storinnkjøp på Lidl (uff, men billig var det...) kastet vi loss fra Olhao 16 sept. Dvs fullt så enkelt var det i grunn ikke. Vi skulle fylle diesel og vann noe som burde være en slett sak, men ei når det portugisiske byråkratiet blander seg inn. Torstein måtte i land med papirhaugen og pass. Borte ble han vel og lenge, men omsider var det som skulle fylles fullt og i tillegg båten vasket. Vi skar gjennom stri tidevannstrøm ut utseilingen til Olhao, og så  åpnet Atlanterhavet  seg for Havilds baug. Det eneste som manglet var i grunn vind....... Før den fant oss kom delfinene. Plutselig er de der rundt båten, nysgjerrig følger de et stykke før de like raskt forsvinner igjen. Fantastiske skapninger. Litt senere observerte vi en flokk på minst 50  som hoppet vilt et stykke borte. Vi prøvde å ta de igjen, men de var ikke fullt så interessert.Vinden kom til slutt og seilasen til Porto Santo tok ca 72 timer, først medvind fra NV og deretter fra NØ. Månen gav seg tidlig så nettene var mørke og stjerneklare.Jeg kom helt ut av telling på antall stjerneskudd, men det var mer enn nok til å få all verdens ønsker oppfyllt. Om dagen skinte solen. Tre døgn med reativt begrenset oppholdsareal,en lett oppvarming til den store Atlanterhavskryssingen. Det er nesten underlig hvordan dagene bare går. Man sover selvfølgelig en del siden nattesøvnene er begrenset, en krimbok for min del beslagla noen timer,  mat skal man ha og så er det igjen natt.

PORTO SANTO

Og så dukket Porto Santo opp i horisonten, en øy ingen av oss hadde spesielt store kunnskaper om. Det vi kunne observere ved innseilingen var at det i hvert fall var en tørr  vulkansk øy med så og si totalt fravær av naturlig vegetasjon. Vi gjorde som seg hør og bør og la til ved reception kaia. Torstein forsvant med pass og papirer og så var det bare å vente. Krimboken reddet meg igjen, for kort tid tok det heller ikke denne gangen, men til slutt kunne vi legge oss for enden av flytebryggen i marinaen. Da fortøyningene var festet var det i grunn bare en ting som stod i hodet på seilere med tre dusjfrie døgn bak seg: Vann på kroppen. Leiv valgte ferskvann, mens Torstein og jeg strente rett bort på stranden som strakte seg fra marinaen og flere kilometer  videre. Ubeskrivelig deilig å kaste seg ut i bølgene. Deretter var det en ting som måtte gjøres : Torstein skulle graves ned i sanden. Han hadde nemlig lest at den skul le være helsebringene.Jeg gravde sand og snart var det bare såvidt åsynet stakk opp. Det som da gikk opp for oss var at det blåser på Porto Santo. Så mye at de første meterne over bakken i grunn opplevdes mer eller mindre som en sandstorm. For å gjøre det kort:Torstein har fremdeles sand i ørene etter den opplevelsen.

Marinaen lå ett lite stykke unna byen og var preget av en utrolig sterk fallvind fra fjellene som sveipet hardt over båtene. Ikke alle hadde det like problemfritt da de skulle legge til under slike forhold.

Dagen etter beveget vi oss inn i byen, et rolig og avslappet sted.  Det var nok litt utenfor høysesongen  så alt for mange turister var det ikke. Taxisjåførene opererte som turistguider her så vi fant en med greit engelsk orforråd som tok oss med på en to timers tur rundt øya. Det var i grunn nok til å se det meste. Vi fikk smake på Porto santo vin som de utrolig nok klarer å dyrke her og speidet ut fra diverse utkikspunkter som seg hør og bør. Det som i grunn det meste dreier seg om på denne øya er stranden. Flere kilometer med gul sand strekker seg langs øya. Det er mye turister fra Madeira som kommer hit pga av den, for der finnes det nemlig ikke strender. Det var i hvert fall ikke jeg klar over. Så mao, er det ikke strandvær så er det ikke all verdens å finne på her.

MADEIRA

Vi bestemte oss defor for å farte videre mot Madeira. Dit var det en grei dagseilas så på ettermiddagen var vi fremme ved Funchal, hovedstaden. Da hadde hadde vi allerede fulgt kysten et stykke og fått inntrykk av at dette var noe helt annet enn Porto Santo. Øya er flere ganger større og med mye bebyggelse ( 250 000 innbyggere lærte vi senere) og ikke minst er den grønn!  Funchal er beryktet for sin fulle marina , men vi var innstilt på å prøve å få plass. Ved innseilingen stod en vakt å veivet med armene mens hans skrek at det var fullt. Vi mente vi så en plass på utsiden av en tsjekkisk (!) båt og la oss til der. Jeg ble sendt på land , men selv forsøk på kvinnelist prellet av på denne karen. Det var ikke tale om. Vi måtte gå. Så vårt første forsøk på å ta oss til rette falt i fisk. Det andre gikk hakket bedre. Etter litt att og fram i havnebassenget, mente Torstein at det måtte da g_ e5 an å legge seg utenpå en av fiskebåtene lenger inn. Vi fant en passende og smøg oss inn. Det eneste som skjedde var at vi fikk beskjed om å flytte oss over på andre siden mitt i ankerdrammen, og det var jo til å leve med. Ellers var det omtrent ikke en eneste av de mange fiskerne rundt oss som lette på et øyebyn over at en Bavaria plutselig befant seg inne på fiskebåtenens domene.  Vi var storfornøyde med oss selv og beveget oss etterhvert inn i Funchal med tanke på middag. Der ble vi fanget rett i turistfella av en innkaster  på en av resturantene langs strandpromenaden og vips var vi plassert  ved et bord omkranset av fontener i lilla lys og ditto plastblomster. Taffelmusikerne kunne høres og sees fra tv-skjermer.De satt nemlig å spilte et stykke utenfor vår synsrand.

Neste morgen i fiskehavnen var det veldig aktivitet ombord i vår reddende engel og midt i frokosten fikk vi beskjed om at vi måtte gå. Ny dag og på tide med et nytt forsøk i marinaen. Vi tuslet bortover og fikk beskjed om å bare vente litt. På vakt i dag var en med en smule mer vennligere instilling dermed lå vi litt senere på nøyaktig samme sted som vi prøvde oss på dagen før. I dag var nemlig det greit. Og da var jo alt greit. Nå var alt som det skulle være. Vi traff såvidt to nordmenn i Porto Santo, Øyvind og Anders som var ute på tur i 30ft båt. De dro videre til Funchal samme dag som oss og med en så liten båt skled de rett inn uten problemer. Torstein og Leiv gikk for å hilse på, mens jeg gikk en tur i byen og da jeg kom tilbake flere timer senere fant jeg et lystig lag i en liten rødkledd seilbåt. Vi skulle tilbringe mye tid med disse karene de neste dagene, både ute på tur og i mer sosial e sammenhenger.

Dagen derpå fikk jeg ansvar for guiding på en tur inn til noe som i hvertfall var avmerket som et vannfall på kartet. Vi satte ut med friskt mot opp igjennom stupbratte gater, videre langs en levada ( vannkanaler i betong som følger dalsidene . Finnes over hele øya . Mer om de siden)  og så videre oppover og oppover. For det første var det definitivt lenger enn vårt dårlige kart viste og for det andre var det ikke mye til vannfall som til slutt møtte oss. Noen få dråper dryppet ned i en uttørket kulp. Slukøret var det ingen vits i å engang tenke på å å ta fram badetøyet. Heldigivs var det ikke alt for langt videre til den toppen vi haddde tenkt oss til. Der fantes det øl så da var det noen som var fornøyde. Vi bestemte oss for å gå ned til byen igjen noe som viste seg å bli en blandet fornøyelse. 500 m bratt ned på asfalt er ingen god ting selv for seilere som trenger å bevege på seg...

Vi traff Anders og Øyvind på kvelden og de la ut om en særdeles luftig levada tur de hadde vært på. Vi fant ut at vi kunne ikke være noe dårligere så den skulle vi også ta, men før det bestemte vi oss for å leie bil sammen en dag. Med Øyvind som guide og meg som sjåfør, fikk vi dagen etter stablet alle inn i en litt for liten Renault og durte i vei på motorveien. Den var det snart slutt på og etter det var det stort sett bare 1. og 2. gir det gikk på. Både oppover og nedover så da kan dere selv se for dere veiene. Maderias høyeste fjelltopper er bortimot 1700 moh og omkranset av trange, bratte og svingete daler. Her klorer hus og veier seg fast på de utroligste steder. Men nå har også tunellene inntatt  øya  og når den enorme byggeaktiviteten er over vil nok fremkommeligheten bli atskillig bedre. Dvs Madeiras innbyggere virker i grunn ikke å ha store problemer med å ta seg fram. De kjører som  svin oppover som nedover og størrelsen på kjøretøyet har ingenting å si. Vi overlevde dagen i bil og kunne ved veis ende notere oss bl.a en kort levada tur, usedvanlig luftige utkiksposter, en bedre lunsj og snaufjell.

Dagen etter var det ingen bønn. Vi rustet oss med mat og drikke og satte oss på bussen til Nonnenes dal. Vi skulle ut på den beryktetde levadaen. Luftig ble det og heller ikke uten dramatikk, men vi kom alle mer eller mindre oppskrapet fra det. Levadaen beveget seg alså langs den bratte dalsiden i svak helling. Vi spaserte på en betongkant i varierende stand på usiden. Et feilsteg kunne til tider medføre et fall på mer enn 100 m så det gjalt å holde fokus og føtter på rett plass. Men så var det disse bjørnebærene. Disse deilige mørke fristelser omkranset av torrnete kratt lags hele levadaen. Torstein og jeg klarte bare ikke å holde fingerene av fatet og gikk og plukket med oss hele veien. Og er man først igang blir man ikke noe mindre grådig etter hvert. Selvfølgelig hang de største bærene lengst ut på buskene på utsiden ( alså den siden med dette stupet) av levadaen. De skulle Torstein rett og slett h a tak i . Som sagt så gjort,vips et stk skipper lå svevende på en "seng" av tornekratt og ingen vil engang tenkte på hvor langt ned det var til bunnen av dalen. Jeg som eneste vitne inrømmer glatt at jeg kunne ikke annet enn å le. Til tross for i grunn særdeles dramatiske omstendigheter var det et komisk syn jeg hadde foran meg med en svært klagende tornebesatt mann. Beklageligvis finnes det ingen fotografiske bevis på hendelsen. Min prioritering etter at latterkulene hadde gitt seg var å få den lidende i sikkerhet. Resten av turen forløp realtivt rolig og alle var enige om at det hadde vært en fantastisk tur!

Siste dag på Madeira ble brukt til diverse vedlikehold  og til å fullføre beviset på at Havild har befunnet seg der. Moloveggen er behørig påmalt med navn og diverse i de norske farger. Etter 6 fine dager forlot vi Madeira med kurs for Isla de la Graciosa rett nord for Lanzarote. Ca 41 timer senere kunne vi seile inn i havnen etter en fin og problemfri seilas og her har vi vært siden.

ISLA DE LA GRACIOSA

 Dette er nemlig et sted de aller fleste forblir  en stund lenger  enn de hadde tenkt. Ikke bare fordi det er gratis. Havnesjefen er det nemlig ingen som har sett snurten av på flere uker og ingen vet når han er tilbake. Isla de la Graciosa er en liten øy bestående av for det meste sand og stein og ikke minst en utrolig sjarmerende og søvning liten landsby. En slags Kardemommeby ved sjøen. Små hvite hus med grønne eller blå vinduskarmer ligger strødd som en perlerad foran marinaen. Veier i rette forstand finnes ikke, kun sand. De første dagene her var det knapt mennesker å se i gatene, men nå i helgen har det livnet til med mange tilreisende og stor svømmekonkurranse i havnebasssenget. Torstein og Leiv stiftet i den forbindelse et nærmere bekjentskap med noen spanjoler som etter hva jeg har skjønt inviterte på øl og koteletter i cabin cruiseren. Jeg overvar ikke dette så ytterlige detaljer får de komme med selv. Jeg  kan bare bekrefte at de to var i særdeles godt humør etter seansen.

Det er som sagt en særdeles fredelig plett og det preger også livet til langturseilerne på brygga. Mange har vært her i ukesvis og ingen har noen særlige planer om å dra med det første. For et par kvelder siden ble det arrangert fest, noe de visst har gjort et par ganger før og. Alle tok med seg litt mat og deretter var det høy mingle faktor. Det er umulig å gå inn på alle de utrolige menneskene man møter. Da hadde dette reisebrevet blitt uendelig ( noe det føles som om det allerede er i ferd med å bli....) Det er i noe fall morsomt å høre hva folk har å fortelle. De som bør nevnes er det norske paret Nils og Marit som vi traff første gangen i Porto Santo og som kom hit til Graciosa et døgn etter oss. Veldig hyggelige mennesker som har seilt ARC en gang før og som nå skal gjøre det igjen. Vi blir arge konkurrenter! Nils har til tross for det lovet å lære os å seile genakker i Las Palmas.

I dag har vi tatt en snartur til Lanzarote med ferge. Vi kjørte buss til "hovedstaden" Arrecife og tuslet rundt i en veldig søndagstengt by. Det var påfallende hvor utrolig mye varmere det var der i forhold til Graciosa. Vi lar det det sansynligvis bli med det når det gjelder Lanzarote og satser på å innta Fuerteventura på tirsdag.  Det var det til nå og forhåpentligvis blir frekvensen på reisebrev litt hyppigere, for dette ble omfattende.

Birgitte

Reisebrev 3 15.09.2003

AYAMONTE

Søndag 12. sept midt på dagen oppdaget jeg at det ikke var mandag slik jeg trodde. Jeg hadde da faktisk lagt meg en lørdagskveld kl 2200 etter den sene natten før, i den tro at det var søndag kveld!!! Nå ble det hastig avgang, var lei av å ligge på samme sted og vente med vinden alltid inn i cockpit grunnet at strømsettingen i elva var mot vinden. Forlot tidlig ettermiddag og for motor ankom jeg Tavira ca 3 timer senere. Lå for anker i 1,5 dag, her holdt pakketuristene til. Videre til Olhaio, lite vind, motor i bruk. Innseilingen ble uten kart da PC-en streiket, det var lånthavneguide som hjalp meg, svært grunt sumpområde. Trepinner var seilingsmerkene siste del av innseilingen, her hadde mange satt seg fast!! Ikke ferdiggjort anlegg medførte at portugiserne ikke krevde havneavgift, her lå mange som ikke hadde plan for sin reise.

Torstein

Reisebrev 2. 09.09.2004

Jeg beklager frekvensen og lengden paa brevene, for mange oppgaver ombord,
dette rettes paa naar Birgitte og Vegard kommer ombord.

Costa Brava til Ibiza
Etter vel en ukes stopp paa Costa Brava hos min soester og mannskapsbytte
kom Christine ombord den 01.08. Vi seilte ut fra St. Feliu den 02.08. hvor
min soester Torgunn og ektefelle Quim ble med. Vi la ut i vindstille som
senere endret seg til kuling sent paa ettermiddagen, spaknet og deretter
en ny kuling mot natten. Ved reving av storseileti moerket gikk vi
ufrivillig over stag noe som resulterte i at genoaen tvistet seg om
forstaget. I moerket og noe hoey sjoe var eneste loesningen aa starte
motoren og rulle genoaen saa godt som mulig opp paa forstaget ved  aa gaa
i sirkel.En liten flik av genoaen som iukke lot seg rulle paa skapte noe
pumping av forstaget. Fortsatt 49 Nm igjen til Majorca. Quim fullstendig
slaatt ut av
sjoesyke. Da vi kom i le nordvest paa Majorca, stilnet vinden og sjoen ble
rolig spratt Quim opp og fablet om alle de deilige rettene han skulle
servere!!! Ankret om morgenen i Pollensa. Senere paa dagen kom Stine og en
venninne ombord, chartertur. Etter middag paa lanfd om kvelden seilte vi
videre oestver til Ratjada, fortsatt paa nordsiden av Majorca. Neste
formiddag forlot Stine og venninnen da sistnevnte foelte seg uvel etter
nattens noe rulling for anker.

Seilte over til Menorca, stedene Ciucadela, Fornells og Mahon. Fornells
var bare saa sjarmerende. Seilte saa tilbake til oestsiden av Majorca,
Porto Christo, Porto Colomn og videre til naturreservatet, oeya Cabrera
syd for Majorca. Vi forsoekte aa faa den spesielle tillatelsen for aa
besoekke oeya uten aa lykkes. Strategien ble saa aa snakke engelsk
(spanierne er elendige i engelsk) og haape paa at de lot oss faa bli over
natten, noe vi lyktes med. Azurblaatt hav inne paa bukten og 31 gr. i
sjoen. Seilte saa over til Palma hvor det var mannskapsbytte den 12.aug.
Havneavgift 114 EURO!!!!
Ombord kom Bernhard og Liv fra Ramsund, vi silte over til Magaluf hvor vi
laa for anker. Et kjent sted for skandinaviere og brittene. Seilte saa
over til San Antonio, Ibiza og deretter Ibiza by. Det var enormt med
mennesker og utelivet varte til morgenen. Butikkene i gamlebyen stengte kl
0330!!
Neste dag seilte vi til Formentera, igjen azurblaatt hav, fantastisk.
Forlot om kvelden med Alicante som destination. Igjen kuling ute i havet
som stilnet naar vi naermet oss land. Her ble vi hentet av Eli og Harald
som har kjoept seg hus i Alfas Del Pie. De faar et flott5 sted naar
arbeidene er ferdigstilt.

Eli og Haralds hus i Alfas Del Pie og gummibåt på egen tur!

Etter aa ha sett Elis og Haralds nye Hus i Alfas Del Pie og overnattet der, dro jeg neste dag tilbake til baaten hvor nytt mannskap Karen ventet. Vi seilte med engang da det var svaert varmt i havnen. Besluttet aa stoppe ved oeya Tabarca, noe som viste seg aa vaere en idyllisk oey, historie med pirater osv. Vi ble her i nesten 2 dager, moette en hyggelig spanier Josep, som fortalte om oeya for- og naatid. Hver dag bled et med baat fraktet ut ca 2000 mennesker som kom for aa oppleve oeya, bade, sol og god mat paa restaurantene. Vi forlot I nesten vindstille, fikk noe vind paa ettermiddagen og tok havn I Casablanca. En by med militaerhavn, mye uteliv/musikk I havnen og mye stove paa baaten neste dag. Igjen lite vind som senere paa ettermiddagen ble en god kuling da en rundet Cabo de Gata. Her fikk en fallvind fra fjellet, noe som medfoerte at vi ble lagt nesten horisontalt og fikk 50 l sjoevann inn I baaten via aapne luker/ventiler! Vi ankret noe lenger inne I Almerbukten ved San Miguel der det var flatt landskap, urolig natt 32 Kn vind. Neste dag forlot etter aa ha vaert paa land, snakket med en tysker som oppholdt seg i dette omraadet ned mot Gibraltar og hadde en del tips om billigere havner. Vi  forlot i vindstille, noe som varte hele solkysten. Vi stoppet og badet, plutselig dukket det opp delfiner, flotte dyr. Stoppet etter anbefaling i Almerimar, et trivelig sted med uteliv og atmosfaere, her ble vi i nesten to dager. Moette forresten 2 norske baater som var paa tur inn i middelhavet. Neste stopp ble Caleta de Valez foer vi ankom Malaga 27. aug der Karen gikk i land for aa fly hjem. Med krav om 94 EURO i en forferdelig havn ankret jeg utenfor moloen ved starten av playaen. Opp i gamlebyen sen kveld/natt, ble forsoekt bestjaalet, masse mennesker. Gummibaaten borte da jeg kom tilbake for aa ro ombord. Noen unge mennesker som var i ferd med aa forlate kunne bekrefte at de hadde sett baaten paa rek nordover. De satte igang en mobiltelefonangrep og etter kort tid bar det i alt for stor fart avgaarde i en gammel Mercedes stasjonsvogn, med mannlige rappere i bagasjedelen av bilen og hentet gummibaaten i en garasje ca 4 km unna. Jeg rodde ombord kl 0400 full av opplevelser!!!!

 Lek med de store :)

Neste dag kom nytt mannskap Berit og Jorunn. Vi besluttet aa oppleve gamlebyen om kvelden og klok av skade ble baaten dratt over flomaalet. Jentene hadde neste dag gummibaatoppvisning paa stranden og kom tilbake med en baat full av sand, sikkert til glede for alle tilskuerne paa land, ikke for meg! Vi seilte for motor neste dag videre og besluttet aa joine de stoooore i Porto Banus, Marbella, nok en hektisk natt. Neste dag videre til Duquesa, et rolig og nydelig sted. Neste morgen hadde for foerste gang MOB situasjon, det vil si en kvinne overbord mellom baaten og brygga! Fortsatt for motor ankom vi Gibraltar. Etter mye mas fikk vi bryggeplass der alle baatfantene i Gibraltar hadede tatt havn sannsynlig for mange aa siden. Vi ble her i nesten 2 dager, ikke for stedets opprinnelse og opplevelser, mer at det passet rent praktisk. Her moette vi et par fra Bodoe som skulle inn I Middelhavet samt Per og frue som som skulle opp til Balearene foer vi moeter de i Las Palmas,  de skal også delta paa ARC. Videre til Cadiz, en natt her, en gamleby, ikke noe spesielt. Videre til Chipiona, en idyllisk liten by, her ble vi i 2 dager.

 Berit oppsoeker lege da hennes forstuede lillefinger var blitt verre, den viser seg aa vaere brukket! Hun hadde hisset paa seg en blondine i Oslo ved aa snakke for mye med blondinens venn en sen natt, selv blondiner kan vare farlige!!! Hun beslutter da aa gaa paa land og leier seg inn paa et hospits for noen dager. Vi seiler videre neste dag 05.09. lite vind som oeker til kuling mot kvelden og seiler inn til El Rompido etter anbefaling av et hyggelig dansk ektepar som vi moette I Chipiona. Det kunne ha gaatt skikkelig galt i den grunne innseilieng da C-mapen var fullstendig feil, en litt skremmende opplevelse. Et nydelig og rolig sted, ble her en dag lenger enn planlagt da vi skulle tilpasse tidevannet og ikke hadde sjekket dette, trengte halv flo for aa gaa ut. Neste havn ble grensebyen Ayamonte som ligger litt opp i grenseelven Rio Guadiana. Festivaluke og yrende natteliv, flamenco osv. Etter anbefaling seilte vi videre opp til elvas ende ca 25 Nm og droppet ankret i elva mellom  to idyllske smaa tettsteder, hhv spansk og portugisisk. Festninger fra den tiden de ikke var helt gode naboer! Seilte saa nedover til Ayamonte hvor Jorunn gaar paa land i morgen 10.09. Jeg seiler saa videre til Ihla Da Culatra soer for Faro ( etter anbefaling av Hans Erik ) hvor jeg vil ligge for anker til nytt mannskap kommer ombord den 14.09. Skal slappe av og lese de bruksanvisninger for elektronisk utstyr jeg ikke har rukket enda. Ser frem til at det faste mannskap kommer ombord, noe slitsomt til stadighet ha opplaering/info til nye mannskaper.

 Griske spanjoler?

Generelt kan sies at det finnes mange dyre havner i Spania/Middelhavet. Du bli moett av  pengeinnkrevere med en gang en runder moloen, du faar ingen plass foer du har betalt. Veldig mange mennesker er ansatt for aa ta hand deg, dette kan forklare noe av aarsaken til prisnivaaet!!! Mye papir/byraakrati, imidlertid er det et vanskelig omraade for baattyver og andre uoenskede elementer. Prisene har variert fra 20 -114 EURO, dyrest i Palma og sannsynligvis Ibiza hvor vi gav opp aa faa plass etter venting I 1,5 time grunnet en haaploes havnesjef . En hyggelig britte vi moette i Duquesa hevdet at spanierne var blitt graadige !

Det har vaert en opplevelse aa seile langs Spania og Balearene, et vakkert land med en arkitektur/bebyggelse, mat og atmosfaere vi ikke har hjemme. Gibraltar boer Spania avstaa aa faa tilbake, det var vel det stedet vi forlot uten den store opplevelsen, det vi husket mest var dundrende jagerfly hver morgen fra flyplassen som ligger i byen.

Saafremt vaeret tillater det seiler vi over til Madeira  i neste uke, 15./16. 09.

Ansvar for neste reisebrev er delegert til Birgitte. Senere vil vi legge inn bilder tatt underveis

Torstein

-----------------------------------------------------------------------------------

Reisebrev 1

Puerto de la Selva, Nord-Spania torsdag den 22.7.

Endelig er det blitt tid til aa sende brev. Det ble 13 hektiske, lange arbeidssomme dager i Bormes les Mimosas, Soer-Frankrike der baaten ble levert. De siste dagene fikk jeg god hjelp foerst av Sveinung og deretter Bjoernar. Vi forlot Bormes tordag 15.7. tidlig ettermiddag med fin bidevindsseiling til en idyllisk oey med navn Ille de Porqueras hvor vi laa paa svai. I land om kvelden til en kald oel. Det er dyrt paa den franske riviera, norske priser.

Seilte neste dag videre, ingen vind, jernhesten maatte arbeide, fortoeyde i nok en ydillisk havn Carry le - Rouet vest for Marceille. Blaaskjellmiddag med dertil god vin paa naermeste restaurant.

Neste dag ogsaa uten vind, ankom Golf des Saintes Maries hvor vi laa paa svai. Mye liv paa stranden med musikk og fyrverkeri. Vi rodde i land og opplevde hyggelig samvaer med franskmenn. Spraaket er et problem da saa faa franskmenn snakker engelsk.

Neste dag igjen lite vind ankom Sete tidlig ettermiddag. Overvar lokal baatkonkurranse i havnen hvor det gjaldt aa faa en mann med kaarde paa en opphoeyd hekk paa hver baat til aa skyves i sjoen. Her ble vi tildelt plass i gjestehavnen hvor vi laa ved siden av annen norsk baat som var paa tur hjem via elvene/kanalene til Tyskland etter 1 aar soer til Kanarioyene.

Neste dag ble det vind utpaa dagen, det var herlig endelig aa faa satt seil igjen. Ankom neste havn som ble Laceute hvor vi laa paa svai i ytterhavnen

Starten neste dag ble igjen uten vind, imidlertid fikk vi etterhvert bra vind. Innom siste franske havn Port Vendres for lunsj i rolig sjoe. Krysset grensen til Spania, helt annet og mer spennende landskap, mer fjell, skimtet starten paa Pyreneene. Ankret i Puerto de la Selva tidlig ettermiddag. Torgunn, Quim og Christina besoekte oss paa kvelden. Igaar hadde vi en lang og bratt tur opp i fjellene til et stort kloster fra aar 900. Etter mye vaesketap ble vi reddet av grande serveca paa kafeen i klostret.

Vi seiler naa senere idag en kort strekning videre soerover Costa Brava kysten. Tanya, Bjoernar, Bente, Baste, Sveinung, Grethe og Marte forlater i loepet av helgen for aa reise hjem etter sightseeing i Barcelona. Blir vaerende ca 1-uke paa Costa Brava for montering av siste del av elektronikken etc. besoeke Torgunn m. fam. Jeg haaper mannskapet har hatt en fin tid ombord, det har blitt mange sosiale kvelder i cockpiten. Bavaria Beach=fordekket har vaert inntatt nesten hver dag og er utropt til den beste beach-en av alle som er proevd.

Neste reisebrev blir etter ankomst Menorca/Majorca primo august.

Torstein